Øystein sin historie
21-15-9
Når man er født i 1967 og oppvokst i en drabantby på Åssida var det mange gode, og mange ikke så gode aktiviteter man kunne finne på. Jeg var en hyper guttunge som både rappa penger fra foreldre, godteri i butikken og knuste ruter i blokkene. Da var det godt for mine nærmeste at energien etter hvert ble kanalisert inn mot annen type aktiviteter og idrett. Som yngst av tre ble konkurranseinstinktet tidlig trigget av søsken som også var glade i å holde seg i aktivitet. Blokkunger var heldige den gang. Mange barn å leke med ute i gata, der vi om sommeren spilte fotball, kasta på stikka, spilte brentball, hinka paradis og spilte om klinkekuler mens vi om vinteren gikk på ski, spilte bandy, turna, sto alpint, akte og sparkstøtting.
Har alltid vært glad i å holde meg aktiv, og har siden barndommen holdt på med en eller annen idrett. Da jeg leste om det nye treningskonseptet CrossFit som var kommet til Norge så tenkte jeg at dette må jeg jo prøve en gang. Det tok allikevel to år før jeg kom meg på en prøvetime sommeren 2015. Det var vel egentlig min datter som fikk meg med på den første timen. Husker godt min første WOD, der jeg som den eneste som ikke var ferdig hang som slakt i pullup-stativet, mens alle de andre sto rundt og heiet meg frem til å klare de siste repetisjonene.
Roser boxen for den gode mottakelsen jeg fikk da jeg startet. Mange hyggelige, blide medlemmer og gode coacher, som tok seg godt av en nybegynner. Fant fort ut at CrossFit var en treningsform som tiltalte meg. Jeg har alltid likt å konkurrere og her var det jo en WOD hver eneste dag der man kunne sammenligne seg med de andre på boxen. Sakte men sikkert begynte jeg også å få tak på pullups, overhead squat, roing, tauklatring, jerk, snatch etc. Mestringsfølelsen man får ved å klare nye bevegelser og å løfte tyngre vekter er noe av det beste med treningen. Man kan holde på i ukesvis å repetere/øve/trene uten å føle at man kommer noe vei, men så plutselig så sitter det når man nesten har gitt opp. Er vel noe i det at det hjelper å øve…
Ble jo også tidlig introdusert for «The Girls». Det var noen slitsomme «damer» som dukket opp støtt og stadig under WOD. Til å begynne med skjønte jeg ikke helt hvorfor man skulle skrive så mye på tavla når man holdt på. Etter et noe ublidt møte med «Fran» der jeg knapt nok husket hva jeg hadde gjort, hvor mange reps jeg hadde tatt eller hva tiden ble så skjønte jeg jo etter hvert at det var viktig å notere. Var jo kjipt å komme hjem som slakt uten å kunne logge noe som helst av økten.
Er inne i mitt tredje år på CrossFit Drammen. Skal ikke legge skjul på at jeg til tider har hatt noen «vondter» her og der. I disse periodene har coachene på CrossFit Drammen vært flinke til å komme med skaleringer av øktene slik at jeg har kunnet delta selv om kroppen ikke har spilt helt på lag. Det er deilig å kjenne endorfiner i omløp og gleden av å pushe grenser, lære nye ting og treffe likesinnede treningskompiser, noe som glatt trumfer alle «vondter» jeg har hatt til nå.
Kort og godt, miljøet på boxen vår RULER :)
- Øystein